Historien om Nermo: April 1940 – da krigen kom til Nermo
- Hjem
- Om oss
- Historien om Nermo
Historien om Nermo Hotell: April 1940 – da krigen kom til Nermo
Tyske fly har kretset over Hamar, 30 i følge, og over Lillehammer 10 fly. Flere fly er sett over Øyer på fart nordover. Pent veir
- Gårdsarbeider Ole Blikås, dagboknotat fra 9. april 1940Den jordnære stilen speilet hverdagen på Nermo. Dagen før hadde han kappa ved og henta 85 gjester på stasjonen. Sånn var livet på gården: praktisk arbeid og gjestfrihet.
Så kom krigen.
Generalstaben på rom 26
I ei drøy uke i april 1940 ble faktisk hele Norge styrt fra Øyer, men det visste ikke bygdefolket. Representantene for norske myndigheter var nøye med å opptre inkognito, for overalt fantes det folk som sympatiserte med okkupantene. General Otto Ruge overnattet på rom 26, og fra Nermo Hotell beordra han motstand mot invasjonsstyrkene der det var mulig.
Ole Blikås noterte det han så:
Den 12. april: «Den norske generalstab kom hit i natt. Endel fly har fløyet over Øyer her idag. Pent veir.»
Den 17. april: «Levert til det militære 4 par ski. Malt over Nermo-navnet på lastebilen, da den blev tatt i bruk til brandbil.»
Så ble det verre. Den 20. april ble Hunder stasjon bombardert. Kampene raste ved Tretten. Fra Nermo kunne de se at Svingvoll i Gausdal sto i brann. Røde Kors-biler kjørte sårede sørover i massevis.
Familien som mista far
Akkurat da var det ingen som visste at krigen skulle vare i fem år og koste mye, også for Nermo-familien.
Torolv Bjørnsgaard var gift med Marie, søstera til Nermo-vertinnen Gudrun. Han meldte seg til tjeneste og reiste nordover for å komme egne styrker til unnsetning. Ved setra Hillingen i Kvam ble han og to andre soldater innhenta av en tysk skipatrulje. De forskansa seg på en låve og skjøt til siste patron. Da kuleregnet stilna, lå alle tre nordmennene døde igjen.
Marie hørte ingenting fra mannen sin. Først den 16. mai, over en måned senere, banka en prest på døra og fortalte hva som hadde skjedd.
Hun sto igjen med tre små barn. Johannes Nermo, svogeren, tok ansvar. Marie og barna flytta til Nermo og ble der gjennom hele krigen. For familien på Nermo handla vertskap om å ta vare på folk, også når det kosta.
Batterier i nattmørket
De første månedene gikk hverdagen videre på Nermo. Gjester kom og dro, kyrne ble melka, og Ole Blikås noterte været i dagboka. Men så rekvirerte Arbeidstjenesten hotellet. Tyske soldater flytta inn, og vertskapet mista kontrollen over egen eiendom.
Låven derimot, den hadde de fortsatt. Og der skjedde det noe hemmelig hver eneste natt.
Milorg-ledelsen i Øyer holdt til i ei primitiv hytte i skogen ovenfor Øverlid. Derfra opprettholdt de radiokontakt med resten av motstandsbevegelsen. Men radioene trengte strøm, og den enkleste måten å lade batteriene på var å gjøre det nede på Nermo.
Hver eneste natt kom Milorg-karer listende ned fra skogen. De bar med seg utlada batterier, satte dem til lading på låven, og tok med seg fullada batterier tilbake. Alt i svarte natta, ofte i djup snø, opp den bratte lia til hytta. Mens tyske soldater lå og sov i hotellet like ved.
Familien på Nermo visste godt hva som foregikk, men tyskerne oppdaga det heldigvis aldri.
Fra motstandskamp til konferansesal
Låven står der den dag i dag. Nå huser den overnattingsgjester og konferansedeltakere. Men tømmeret er det samme, og historien sitter i veggene.
Det er noe eget med å ha møter i et rom der folk en gang risikerte livet for noe de trodde på. Kanskje gir det perspektiv på hva som virkelig betyr noe. Kanskje minner det oss på at bygninger bærer med seg mer enn kvadratmeter og takhøyde.
På Nermo har veggene mye å fortelle. Om generalstaber og gårdsarbeidere. Om kvinner som fødte barn mens bombene falt. Om karer som lista seg gjennom nattemørket med tunge batterier på ryggen.
Og om en familie som tok imot folk, uansett hvem de var og hva de trengte. Den tradisjonen lever videre.
