Da frierne kom til stabburet

Sommernettene var lyse og korte. Oppe i stabbursloftet lå jentene og venta. Snart ville de høre skrittene over tunet. For lørdagskvelden var friernes kveld, og stabburet var scenen der kjærligheten fikk blomstre. Eller i det minste spire.

I flere hundre år var dette slik det fungerte på bygdene i Norge. Og i Oppland var tradisjonen særlig sterk.

Jentene flytta ut

Når våren kom og nettene ble varme, flytta de ugifte jentene ut av hovedhuset. Opp i stabbursloftet, eller i loftet ved siden av. Litt unna familien. Litt for seg selv.

Med seg fikk de gjerne noe å by på: Brennevin og småkaker. Kanskje litt flatbrød og smør. For snart ville de få besøk.

Det var ikke tilfeldig at jentene flytta akkurat dit. Stabburet var gårdens tryggeste bygning. Nøkkelen hang i husfruens belte. Og veggene var tykke nok til å holde både kulde og nysgjerrige blikk ute.

Fra drøm til virkelighet på seks år

Les mer

Frierne kom i flokk

Guttene i bygda holdt sammen. Lørdagskveldene dro de fra gård til gård i flokk, med mye leven og ståk. De visste hvor jentene lå. Og jentene visste at de kom.

Kom man i flokk, var besøket uforpliktende. Det var vanskelig å vite om noen av guttene gikk etter en bestemt jente, eller bare var med på turen. Men etter noen lørdager begynte mønsteret å vise seg. Kanskje fikk ei jente et godt øye til en av karene. Da ble det slutt på å slippe hele gjengen inn.

I stedet måtte han snike seg tilbake alene senere på kvelden, når de andre hadde gått videre.

Bjellene ringte

Ble et par oppdaga sammen, kunne de bli utsatt for «bjølling». De andre guttene sprang rundt stabburet og laga bråk. Kubjøller og kobberkjeler med småstein i. Hoiing og skriking. Det var en slags kunngjøring: Nå vet alle at dere to hører sammen.

I Sogn var det stor skam hvis et par det var blitt bjølla for, ikke gifta seg etterpå. Bjøllingen var altså ikke bare moro. Den var et slags uoffisielt forlovelsesvarsel.

Andre steder hadde de «strøing». Guttene strødde sagflis fra hans hjem til hennes. En sti som viste hele bygda hvor forbindelsen gikk.

Ikke bare romantikk

Det fantes et skille mellom nattefriere og natteløpere. Frierne hadde ekteskap i tankene. Løperne var mest ute etter å drikke og more seg. Begge sortene fantes, og bygdefolket visste godt hvem som var hvem.

Prestearkivene fra Alvdal på 1860-tallet inneholder en åtte sider lang invitasjon til en «Forening mod Nattefrieri og Natteløberi». Formålet var å bekjempe denne «fordærvelige Uskik». For ikke alle syntes tradisjonen var like sjarmerende.

Eilert Sundt og folkesnakket

Det var først med Eilert Sundts bok «Om Sædelighedstilstanden i Norge» fra 1857 at allmennheten virkelig fikk øynene opp for nattefriinga. Plutselig ble det offentlig debatt om skikken, og om alle barna som ble født utenfor ekteskap på bygdene.

Sundt selv var mer nyansert enn mange av kritikerne. Han så nattefriinga som en tradisjon med dype røtter, ikke bare løssluppenhet. I Sverige fantes lignende skikker som «bestod med gode seder», påpekte han.

Men én ting var sikkert: Stabburet var mer enn et lagerhus for korn og skinker. Det var stedet der unge mennesker møttes. Der forlovelser ble til. Der livet gikk videre.

Fra skattkammer til verdens mest romantiske suiter

Les mer

Tradisjonen lever videre

I dag kommer det fortsatt par til stabburet på Nermo Hotell. Ikke for å fri i nattens mulm og mørke, men for å feire kjærligheten i fire flotte suiter. Med gasspeis i stedet for stearinlys, med håndlagde badekar og med velfylt minibar i stedet for brennevin og småkaker.

Men kanskje er det ikke så ulikt likevel. Fortsatt handler det om å komme bort fra hverdagen. Om å være for seg selv, litt unna resten av verden. Om netter som blir til minner.

Og fortsatt er stabburet scenen. Bare at nå er døra låst, og nøkkelen er din.

Les mer om suitene og book

Les mer