Historien om Nermo: Kvinnene som bygde Nermo

Historien om Nermo handler ofte om karene. Bestefar Johannes som skjøt elg i Gjæslia. Pappa John som forhandla med banken. Og dagens Johannes som satsa alt på OL. Men bak hver av dem sto det en kvinne som fikk hjulene til å gå rundt. Uten dem hadde det ikke vært noe hotell å drive.

I snart 150 år har kvinner tatt imot gjester på Nermo. Om de første, Lisabeth og Agnete, vet vi lite. De levde i en tid da kvinners innsats sjelden ble skrevet ned. Men vi vet at de var der. At de redde opp senger, laga mat og tok imot folk som banka på døra. Uten dem hadde ikke de neste generasjonene hatt noe å bygge videre på.

Om Gudrun og Anne Gunn vet vi mer.

Tredje generasjon: Gudrun som aldri tok snarveier

Da Gudrun Bergseng gifta seg med Johannes J. Nermo i 1937, visste hun hva hun gikk til. Familien hans hadde tatt imot gjester i seksti år allerede. Hun flytta fra Lillehammer til garden i Øyer og ble vertinne på et hotell som fortsatt bar merker etter brannen fem år tidligere. Tre år senere kom krigen.

Påskeaften 1932 hadde alt brent ned. Da Gudrun kom til Nermo fem år senere, var den nye bygningen reist, men økonomien var fortsatt stram. Om vinteren flytta familien fra privatboligen og inn i to rom i hotellet for å spare på oppvarminga.

Men én ting sparte hun aldri på: maten.

Fra 1951 til 1966 førte Gudrun menybok. Hver eneste middag, hver eneste gjest, år etter år. 5475 middager sirlig innført og dokumentert med håndskrift. Boka viser en vertinne som visste at god mat ikke handler om snarveier.

Nabokona Brit-Ida Berg Hansen husker Gudrun fra barndommen. I et radiokåseri i NRK fortalte hun om stua på Nermo, som var helt annerledes enn de andre hjemmene i bygda. Der var det mange sofaer, små bord med blomster og bilderammer, speil fra gulv til tak, malerier og bokhyller. Til og med piano.

Men det som gjorde mest inntrykk, var vertinna selv. Før hver middag var Gudrun innom kjøkkenet for å smake på suppa og sausen. Så gikk hun og pynta seg. I spisesalen hadde vertskapet sitt eget bord, og Gudrun møtte alltid i pen kjole. Mannen Johannes i mørk dress, slips og press i buksa. Det var ikke forfengelighet. Det var sånn en vertinne viste respekt for gjestene sine.

Foto: Nermo Hotell

Bestefar Johannes og bestemor Gudrun foran hotellet

Foto: Nermo Hotell

Bestefar Johannes og bestemor Gudrun med hotellgjester

Foto: Nermo Hotell

Betsemor Gudrun på ski foran fjellstua

Fjerde generasjon: Anne Gunn som lærte av bestemor

Anne Gunn Tofte vokste opp på garden Slette i Heidal. Der lærte hun noe som skulle forme henne som vertinne.

Bestemora hennes, som også het Gudrun, var gardskjerring på Slette. Det hendte at hun nettopp hadde fyrt opp for å bake flatbrød da det sto uanmeldte gjester i tunet. Da slukka hun varmen og lot bakinga vente. Gjestene kom først.

Den leksa tok Anne Gunn med seg da hun gifta seg med John Nermo i 1967 og flytta til Øyer.

«Fra første dag på Nermo har jeg prøvd å være en så god husmor som mulig», forteller hun. «Jeg var ung og forholdsvis uerfaren, men jeg ville så gjerne bli ei vertinne som gjestene syntes var til stede. Helst skal ei god vertinne bare slippe det hun har i hendene og konsentrere seg om gjesten hvis han eller hun kommer med et spørsmål.»

Anne Gunn var vertinne på Nermo i nesten førti år. Da Royal Marines leide hotellet på 1980-tallet, organiserte hun den sivile hjelpen britene trengte. Da bob- og akebanen ved Hunderfossen åpna før OL, ble hun hotellets «bob-ambassadør» og reiste til kongresser over hele Europa for å promotere Nermo.

Det fungerte. Det italienske akelandslaget har bodd på Nermo hver eneste vinter siden 1995.

En rød tråd

Det går en linje fra Gudrun som smakte på sausen før middagen til Anne Gunn som lot bakinga vente når gjestene kom. Begge valgte vertskapet framfor alt annet. Begge sto bak kulissene og sørga for at hjulene gikk rundt.

I dag er det Johannes som driver Nermo, som femte generasjon. Men filosofien han styrer etter, er den samme som farmor Gudrun insisterte på i kjelleren med potetskrellekniven: Alt skal være førsteklasses. Ellers er det ikke verdt å gjøre.

Den filosofien lærte han ikke på hotellhøyskolen. Den lærte han av kvinnene på Nermo.